Hva «take» betyr i innlesing, og hvorfor du trenger flere
Et ord fra studioet forklart på vanlig norsk: hva et take er, hvordan alternative opptak oppstår, og hvorfor regissøren ber deg lese samme linje en gang til.
Marte Lindvik · · 5 min lesetid
Et take er ett forsøk på en linje
I studio hører du ordet take hele tiden. Et take er ett opptak av en avgrenset bit manus, ofte en setning eller et lite avsnitt, fra du starter til du stopper. Det er ikke en hel innlesing, og det er sjelden «det riktige» første gang. Du leser, regissøren lytter, og så avgjør dere sammen om opptaket duger eller om dere prøver igjen.
Mange som kommer til oss tror at et nytt take betyr at noe var galt. Slik er det sjelden. Oftest handler det om at linjen kan gjøres litt varmere, litt roligere eller litt raskere, og at man først hører forskjellen når man har noe å sammenligne med. Et take er altså et arbeidsredskap, ikke en dom over stemmen din.
På kurset øver vi på akkurat dette: å lese, å la en linje stå som den er, og å ta imot en kort beskjed før du leser på nytt uten å miste rytmen.
Alternative opptak: samme linje, ulik tone
Alternative opptak er flere versjoner av samme linje, lest i ulike toner. Du kan lese en åpningssetning først nøytralt og informerende, så litt mer inviterende, og til slutt mer dempet. Teksten er den samme hele veien. Det som endrer seg er tempo, trykk, pust og hvor mye smil det ligger i stemmen.
Hvorfor gjøre dette? Fordi det er vanskelig å vite hvordan en linje kommer til å virke mot bildet før man ser den sammen med bildet. Videoprodusenten kan sitte i klipperommet uker senere og trenge en annen tone enn den dere først tenkte. Har du levert alternativer, slipper dere å bestille ny innlesing.
Vi øver også på å holde alternativene ærlige. Tre versjoner som alle låter nesten likt er til liten hjelp. Tre som faktisk skiller seg fra hverandre gir regissøren noe å velge mellom.
- Les linjen nøytralt først, som utgangspunkt
- Endre én ting av gangen: tempo, varme eller trykk
- Si høyt hva du gjør, så regissøren kan notere
Hvordan regissøren og du velger sammen
Valget av opptak skjer sjelden alene. Regissøren sitter ved lydbordet, du står i boksen, og dere lytter gjennom takene mens de ennå er ferske. Regissøren peker gjerne på ett opptak og sier hvorfor: pausen satt riktig, ordet fikk akkurat nok vekt, eller tonen passet den neste setningen.
Din rolle er å høre med, ikke bare å vente. Du merker ofte selv hvilket opptak som føltes naturlig, og den følelsen er verdt å si fra om. Samtidig kan en annen lytter høre ting du ikke hører når du er midt i teksten, for eksempel et lite smell fra munnen eller en setning som drar ut.
Under en øving på kurset går vi gjennom nettopp en slik lytterunde. Du får trening i å si «jeg liker det andre» med en begrunnelse, og i å høre en kort tilbakemelding uten å ta den personlig.
Merking og navn gjør valget enkelt senere
Alternative opptak er til liten nytte hvis ingen vet hva som er hva. Derfor hører det med å merke takene underveis: linjenummer, versjon og en kort betegnelse som «rolig» eller «tydelig». Marker også de opptakene som ikke skal brukes, så de ikke dukker opp ved en feil i redigeringen.
Merkingen følger deg videre til levering. Filene får navn som sier hvilken linje og hvilken tone de inneholder, slik at den som klipper videoen finner riktig fil uten å lytte seg gjennom alt. Dette er håndverk, ikke byråkrati, og det sparer begge parter for irritasjon.
Vi viser hvordan du fører en enkel logg ved siden av manuset, med blyant eller på skjerm. Den trenger ikke være pen. Den må bare være lesbar for en annen om to uker.
- Linjenummer og versjon på hvert opptak
- Kort ord for tonen
- Kryss for opptak som skal forkastes
Når alternativer ikke er nødvendige
Ikke alle prosjekter trenger flere toner. En kort forklaringsfilm med nøytral fortellerstemme klarer seg ofte med ett godt take per linje, og da er ekstra versjoner bare mer å rydde. Det kan også være at manuset er så stramt at det knapt finnes rom for variasjon.
Tommelfingerregelen er å lage alternativer der tonen faktisk kan avgjøre noe: åpning, avslutning og setninger som bærer budskapet. I resten av teksten er det bedre å bruke tiden på rene, jevne opptak og god uttale.
Den vurderingen hører også til faget. Vi snakker om hvordan du spør produsenten på forhånd hva som trengs, i stedet for å gjette og ta opp alt tre ganger.
Slik øver du på det hjemme
Du trenger ikke studio for å bli bedre på dette. Velg en setning fra et manus og les den inn på mobilen i tre ulike toner. Hør deretter på opptakene dagen etter, med friske ører, og skriv ned hva som skiller dem. Ofte hører du forskjellen først da.
Prøv også å lese uten å pynte. Mange legger på en tone fordi de tror den skal høres ut som innlesing, men den beste versjonen er ofte den som låter som deg på en rolig dag. Alternativene dine bør bygge videre på den.
På kurset tar vi disse øvelsene videre i studio, med mikrofon, pust og en regissør som lytter. Der blir det tydelig hvor mye små justeringer betyr for hvordan en linje lander.
Et take er ett forsøk, og alternative opptak er flere ærlige forsøk på samme linje i ulik tone. Poenget er ikke å lese mest mulig, men å gi regissøren og klipperen noe reelt å velge mellom. Merk opptakene, hør dem sammen, og la bare de som faktisk avgjør noe få flere versjoner. Resten løses med rene, jevne opptak.